Er skolegudstjenester et uttrykk for at kirka tviholder på privilegier fra fortida? Er skoleelever å regne for et kirkelig B-lag? Går kirka på akkord med seg selv og er skolegudstjenester forestillinger i stedet for gudstjenester? Er utdanningsdirektoratets anbefaling om aktiv påmelding i stedet for fritaksmelding et problem?

Skolegudstjenestenes vilkår må være annerledes nå enn da skolene var ansvarlige for trosopplæring. Det er det ingen tvil om. Men at samfunnet har blitt religiøst mangfoldig, må ikke bety at det religiøse må bort fra skolen. Et tidligere kirkelig hegemoni bør ikke avløses av et sekulært hegemoni. Skolen er stedet der alle barn møtes. Skolen er derfor en viktig arena for å synliggjøre ulike livssyn og religioner. På denne bakgrunn hører julegudstjenesten hjemme. En livssynsåpen skole må arbeide aktivt for at det ikke skal oppleves stigmatiserende å ha ulike livssyn eller å ønske alternative opplegg. Elever bør kunne møte praksisen til forskjellige religioner og konfesjoner.

Når det arrangeres skolegudstjeneste er det viktig å følge direktoratets retningslinjer om god informasjon, alternative opplegg og at dette ikke skal være semesteravslutning. Den ferske endringen fra å anbefale fritaksmulighet til å anbefale aktiv påmelding kan også være bra for ryddigheten. Samtidig bør det fortsatt kommuniseres at når det tilbys skolegudstjeneste, er det nettopp fordi dette vurderes som god læring. Et alternativt opplegg kan ikke gi den samme erfaringen.

Mange steder fungerer skolegudstjenester godt, og mange skoler har uten problemer lenge praktisert at elevene må gi beskjed om de skal delta i gudstjeneste eller alternativt opplegg, altså aktiv påmelding. De som ikke har gode endringer for dette bør endre på det. Men det betyr ikke at en må slutte med noe som fungerer bra og som kan være et godt bidrag i elevenes dannelsesprosess. Det er gledelig å se at generalsekretær i Human-Etisk Forbund Kristin Mile støtter denne tekningen. (VL 19/11)

Det har vært flere innlegg mot skolegudstjenester i Vårt Land siste uke  Blant annet hevdes det at kirka må ta plass som kirke, ikke som kulturinstitusjon og tradisjonsbærer. For IKO er dette ikke en motsetning. IKO ser det derimot som en verdi at Den norske kirke som kirke tar på alvor at den er viktig for kultur og tradisjon i vårt land. Den generelle delen av læreplanen understreker betydningen av den kristne kulturarven, og kirkelig julefeiring er en sentral del av norsk kultur både i fortid og nåtid. Da bør Den norske kirke fortsatt ta sitt ansvar som kulturbærer og læringsarena i det norske samfunnet ved å tilby høytidsarrangementer til skoleelever. Å tilby dette er ikke å slutte å være kirke, men å være ei kirke som tar medansvar for barns læring. Kirkas motvekt til den kommersielle julefeiringa er verdiformidling som er helt i tråd med skolens formålsparagraf - uten at det gjør kirka ukirkelig.

Men må dette være gudstjenester? Kanskje ikke. Høytidsmarkeringer med julefortellingen, julesanger og samtale om kirkelig julefeiring kan være et godt alternativ som muligens også kan inkludere alle barna. Likevel vil IKO framholde at gudstjenestedeltakelsen åpner for en annen læring og erfaring. Det er et viktig poeng at dersom det som foregår ikke er en gudstjeneste, da bør det kalles noe annet. Men per nå arrangeres det  skolegudstjenester mange steder, og det fungerer godt: Skole og kirke samarbeider og elever deltar slik at det absolutt ikke er en forestilling der ansatte “gjør gudstjeneste” for elevene. Det at gudstjenestene er retta mot ei bestemt gruppe og tilpasses dem, er heller ikke mer problematisk for skolegudstjenester enn for gudstjenester på bo- og aktivitetssenter; det slutter ikke å være gudstjeneste og de tilstedeværende er ikke et B-lag av den grunn.

Marianne Uri Øverland,
Direktør IKO-Kirkelig pedagogisk senter