Reform av gudstjenesten i Den norske kirke 
Kirkerådet startet i 2003 arbeidet med å fornye hovedgudstjenesten i Den norske kirke. Ulike utvalg ble nedsatt for å arbeide med liturgi, tekstbok og salmebok Høsten 2008 sendte så Kirkerådet forslag til ny hovedliturgi, tekstbok og salmebok på høring med høringsfrist 15. september 2009. 

Gudstjenestereformen er mer enn en liturgisk reform. Det er like mye en reform av gudstjenestemedarbeidere og en reform av hele den gudstjenestefeirende menighet. I høringsperioden utfordres menigheter, organisasjoner og enkeltpersoner til å reflektere og mene noe om hva gudstjenesten er og skal være. Meninger brytes og alle blir nok ikke enige, men kanskje vil prosessen øke interessen rundt og engasjementet for gudstjenesten slik at enda flere får lyst til å delta og være aktive medarbeidere i den gudstjenestefeirende menighet. 
 
Gudstjeneste er formidling
Gudstjenesten er noe annet enn et møte. Den Hellige Ånds formidling gjennom Ord og sakramenter gjør gudstjenesten til noe helt annet enn alle andre samværs- og undervisningsformer. Sakramentsformidlingen er selve bærebjelken i gudstjenesten. Derfor kan gudstjenesten aldri være en pedagogisk metode vi benytter oss av for å nå et eller annet ønsket resultat. Gudstjenesten har sin egenverdi og er nødvendig i seg selv, ikke som mål for noe annet. All gudstjenestefornyelse må ivareta dette som fundamentalt grunnleggende: 
 
Gudstjenesten formidler nåde, frigjøring, fornyelse, kall, utrustning til tjeneste uavhengig av våre kreative evner og bestrebelser på å få til et spennende gudstjenesteliv. Men dette må aldri brukes som unnskyldning for ikke å jobbe med gudstjenestens menneskelige sider. Idealet må være den gode balanse mellom Den Hellige Ånds formidling og våre menneskelige bestrebelser på å formidle så godt som mulig, bruke vår kunnskap om pedagogikk og kommunikasjon for å øke forståelsen, engasjementet, involveringen og deltakelsen for alle som kommer til gudstjeneste.
 
Gudstjeneste er kommunikasjon
Det er viktig at alle ser og hører – og at alle gis mulighet til å delta ut fra egne forutsetninger. Derfor må språk og uttrykksformer velges med omtanke i forhold til ulike gudstjenestedeltakere. Alle hører hjemme, og skal oppleve seg sett og hørt i gudstjenesten. Gudstjenesten skal være fleksibel og stedegen. Det skal være mulig å tilpasse gudstjenesten ut fra ulike behov og ønsker og det er viktig at lokale resurser og tradisjoner blir inkludert på en god måte. Samtidig er det en utfordring at gudstjenesten også skal være gjenkjennelig fra sted til sted. Den som deltar på gudstjenester forskjellige steder i landet vårt, må ikke kjenne seg fremmed og tilsidesatt selv om en er på et nytt sted. 
 En av de store utfordringer i gudstjenestereformen er nettopp forholdet mellom det stedegne og det gjenkjennbare. Gudstjenesten skal kommunisere godt med ulike grupper, både dem som går jevnlig til gudstjeneste og dem som deltar mer sporadisk. 
 
Involveringspedagogikk som gudstjenestepedagogikk
Gudstjenestereformen har sitt utgangspunkt i et dypt ønske om at ikke minst barn og unge må få oppleve eierskap i menighetenes gudstjenesteliv. Involveringspedagogikk tar på alvor at hver enkelt er skapt i Guds bilde. Hver enkelt er unik – og like viktig. Ikke en eneste en må overses – heller ikke i gudstjenesten. Involveringspedagogikk tar det allmenne prestedømme på alvor.
 
Derfor er denne pedagogikken helt sentral i trosopplæringsreformen – og må være det også i gudstjenestereformen. Barn og unge som subjekter i egen læring, barn og unge som deltakere, barn og unge som får slippe til med sine spørsmål, sine refleksjoner, sin undring. Barn og unge som opplever at det er bruk for dem, som får hjelp til å takle tilværelsen – som får livshjelp. Det skjer akkurat nå i menighetenes trosopplæring. Og det skal etter hvert bli den grunnleggende måten også å arbeide med gudstjenesten på i enhver menighet. Kjerneverdien involvering er helt sentral i gudstjenestereformen.
 
Menighetspedagogisk utfordring
Innføringen av gudstjenestereformen er en stor og spennende menighetspedagogisk utfordring for enhver lokalmenighet. Mange er allerede i gang. Barn og unge blir involvert som ministranter og medarbeidere på mange forskjellige måter. Unge sangere og musikere får være med og sette sitt preg på menighetens gudstjenester. Mange menigheter har allerede gudstjenesteutvalg som fungerer. Og disse vil ha en sentral rolle i enhver menighet når ordningen skal innføres i 2010. 
 
De gudstjenestebøker som da vil foreligge, vil inneholde veiledninger når det gjelder gudstjenesterom, handlinger og hvordan den lokale gudstjenesteordning kan planlegges og gjennomføres. Det vil være et stort behov for å kurse ikke bare prest og organist, men hele menigheten, med hensyn til hva en gudstjeneste er og hvordan man kan samarbeide på en slik måte at alle opplever eierskap i det lokale gudstjenestelivet. 
 
Gudstjenestereformen utfordrer prester og organister – og også den faste gudstjenestefeirende ”kjernen”. Reformen utfordrer alle som allerede har et sterkt eierskap til den lokale gudstjeneste, til å tenke kreativt når det gjelder å utvide eierskapet til mange flere. Alle døpte eier gudstjenesten. Gudstjenesten er det allmenne prestedømme i funksjon. Flotte ord som egner seg godt i festtaler. Men hvordan kan det bli en realitet i hver eneste menighet? Kjernen i den pågående gudstjenestereformen dreier seg om nettopp å få til det – intet mindre!
 
Mer om reformen
Kirkerådet har også egne nettsider med informasjon om reformen, høringsdokumenter og annet interesant materiell.