Minneord over Finn Wagle (1941–2026)
Finn Wagle gikk bort lørdag 2. mai.
Med hans bortgang har norsk kirkeliv mistet en markant leder, en tydelig stemme og et varmt menneske. For IKO – Institutt for kirke og oppvekst – mistet vi en av dem som bar og formet instituttets retning og selvforståelse i en viktig periode.
Finn Wagle var styrer ved IKO fra 1981 til 1988. Disse årene var preget av endringer både i kirke og samfunn. Han ledet IKO i en fase der kristen oppdragelse måtte finne nye former i møte med en mer mangfoldig og sekularisert offentlighet. Med faglig tyngde og strategisk blikk bidro han til å tydeliggjøre IKOs rolle som et sted der teologi, pedagogikk og samfunnsansvar møtes.
For Finn Wagle var ikke kristen tro noe som bare skulle bevares – den skulle formidles, deles og levendegjøres. Han så med sjeldent klarsyn at barn og unge ikke bare trenger kunnskap om troen, men språk, rom og erfaringer som gjør det mulig å ta troen på alvor i eget liv. Denne forståelsen ligger i kjernen av IKOs oppdrag også i dag.
Han var opptatt av at IKO skulle stå i krysningspunktet mellom kirke og samfunn. I en tale ved IKOs 70-årsjubileum understreket han at samfunnet aldri er nøytralt, men alltid formidler verdier og livssyn – og at IKO derfor har et ansvar for å bidra med kristen refleksjon og motstemme der det trengs. Han fortsatte å utfordre på at IKO må være opptatt av kristendommen som religion og som kulturarv. – Som kulturarv hører kristendommen så å si til skolens sjel, uttalte han i forbindelse med jubileet.
Wagle var en brobygger. Han evnet å se sammenhenger mellom akademia og praksis, mellom kirkelig tradisjon og samtidens spørsmål, mellom det lokale og det globale. Nettopp denne evnen gjorde ham til en viktig leder for IKO: Han forstod at instituttets styrke ligger i å være et møtested – der forskning møter erfaring, og der refleksjon leder til handling.
Hans tid i IKO var bare én del av et langt liv i kirkens tjeneste – som biskop i Nidaros gjennom 17 år og som preses i Bispemøtet. Men sporene fra IKO-perioden fulgte ham videre: i hans engasjement for kirkens undervisning, for neste generasjon, og for kirkens plass i samfunnet. Han inspirerte til en kirke som lærer, og som lar seg utfordre. Og han fulgte IKO hele veien. I mai i fjor tok han, sammen med andre tidligere institutt-styrere, initiativ til et IKO-forum for å uttrykke støtte til arbeidet og inspirere til fortsatt innsats. Helt til det siste hadde han viktige perspektiver for virksomheten vår og var til inspirasjon og støtte.
Vi lyser fred over hans minne, og takker for det han gav til IKO, til kirken og til samfunnet.
Skrevet av Heidi J. Andersen, direktør på IKO og forlagssjef i IKO-forlaget.